Ja. Man organiserer hele livet rundt å ikke bli avslørt. At jeg knapt eier retningsans, en tilstand kjent som spatiovisuell agnosi, kunne jeg dekke over fordi jeg bodde på et lite sted, ikke kunne jeg gå før jeg fikk operasjon som seksåring heller.
Det ble bråk da jeg absolutt ikke ville prøve å ta førerkort, fordi jeg visste at jeg umiddelbart ville bli avslørt. Forsøk på aktivere meg i tenårene var stort sett mislykkede, fordi jeg visste at om jeg går dit, vil jeg aldri finne veien hjem.
Sosial kognisjon er også dårlig, særlig i større sammenhenger. Så jeg kan ha et kynisk overblikk, men likevel være farlig naiv i konkrete situasjoner, noe barn så bedre enn voksne. Etter ti år i psykiatrien fikk jeg endelig mot til å si
at hovedsaken er kognitiv svikt. Jeg ble rett og slett latterliggjort. Jeg gav meg ikke, og tvang fram en test som gav meg helt rett. Man kan dog aldri gjøre noe med det.
Eneste resultatet var enorme narsissistiske krangler med foreldre og behandlere. Min far gikk i graven overbevist om at jeg faket et dårlig resultat. Var på CP-kartlegging der de konstaterte at jeg var mentalt normal som barn, og de støttet seg på det.
Men jeg fikk tak i den gamle journalen, og der står det ingenting om kognisjon utover språktester, men fem sider om plattfot og ortopedi.
Det er ufattelig bittert. Det kan ikke være mange narsissistiske kverulanter som bruker så mye energi på å argumentere for at de er dumme, uten å bli trodd av medisinske spesialister. Ikke engang håndmotorikk ble vurdert i rapporten da jeg var barn. Ei eller psykomotorisk tempo.
Mine foreldre trodde dessverre blindt på spesialistene fordi uutdannede dengang hadde nesten ærefrykt for autoriteter som var for late til å se etter.
Cosmos skrev: (Ska du skriva på engelska i fortsättningen?)
Mina föräldrar var som dina. Det negativa skulle tigas ihjäl. Min mamma blev "ledsen" när jag någon gång berättade hur jag mådde och där satt jag för att få henne att må bättre. Jag blev tystare och tystare, mina tankar och förehavanden skrev jag ner i min dagbok. Sedan en dag kom jag på min mamma med att läsa den. Det var den definitiva knäcken på min tillit, inte bara till henne utan till alla människor.
Men var ikke du sosial utenfor hjemmet i din ungdom. Cosmos? Jeg agerte alltid innover, og likte ikke forsøk på sosial inkludering i skolen. Men ble aldri egentlig mobbet, det synes jeg egentlig er underlig. Utrolig nok har jeg tre, fire gode venner. Ingen bor her. Fant meg bedre til rette på skolen desto høyere jeg kom.
Første gangen jeg kunne sette ord på noen av problemene, var da vi så en video i biologitimen om Turners Syndrome.
Jeg visste jo at det ikke kunne være det, for det er en kromosomfeil som bare rammer jenter, men rom-retningsproblemene og sosiale vansker er ens. Skal ikke klage for mye. Uten telefon med GPS kunne jeg aldri flyttet til Uppsala. Ville aldri vært det foruten. Men det var tungt å flytte hjem.
